Big girl going down

For ti og et halvt år siden ble jeg sammen med mannen i mitt liv. Vi har vært sinnsykt flinke til å kose oss med god mat, snop, chips og TV. Jeg vil tørre å påstå at vi har vært helt i verdensklasse akkurat på det området. Nå husker ikke jeg nøyaktig hvor mye jeg veide da jeg traff ST, men jeg vil tippe jeg lå rundt 70-75, noe som nok er noe rundt min "idealvekt". Jeg tror nok jeg var ganske fornøyd da, dog jeg hadde noen komplekser som alle andre, men når jeg ser tilbake nå, så mener jeg absolutt at jeg ihvertfall BURDE vært fornøyd på den tida. Men iløpet av disse årene har jeg altså bare latt meg forfalle big time! Uten egentlig å legge så veldig merke til at det har skjedd. Ihvertfall ikke brydd meg veldig.

Men så plutselig i høst fikk jeg en liten aha-opplevelse. Jeg ble gravid igjen, men etter noen få uker mistet jeg. Nå er ikke det egentlig sånn kjempevesentlig, annet enn at jeg akkurat rakk å være på en "kontroll" hos legen, og veide meg og styrte. Og så hentet jeg frem svangerskapskortet (eller hva jeg skal kalle det) fra jeg gikk gravid med Adrian, og så plutselig at vekta hadde skutt opp til hva jeg veide da jeg gikk på mitt nesten mest høygravide! Det var med en smule sjokk jeg skjønte at jeg hadde latt det gå så langt! Jeg gråt en skvett, og bekymret meg for hvordan dette skulle gå fremover. Så når jeg da opplevde spontanaborten, fant jeg ut at det var på HØY tid å få gjort noe.

I ukesvis følte jeg det hadde dumpet ned Easy Life-blader i postkassa mi, og bestemte meg egentlig bare for å ta det som et tegn. Jeg ringte ned, og fikk bestilt tid til samtale. Lang historie kort: Jeg hoppa på opplegget nede på Kristiansand Sportssenter den 14. september, kutta ut mat, spiste bare pulvershake og -suppe, og begynte så smått å trene. Da jeg begynte hadde jeg en test med personlig trener, og idag - tre måneder etter, har jeg hatt ny test. Jeg vil veldig gjerne få lov til å dele resultatene så langt med dere.

Da jeg begynte på opplegget for 3 mnd siden veide jeg 117,7 kg. Jepp, det er mye! Idag veide jeg 98,3 kg. Det vil faktisk si at jeg har klart å gå ned 19,4 kg på den korte tida. Fettprosenten min har gått ned fra 51,2 til 43,9, og BMI'en min fra 41,3 til 35,2. Jeg har også tatt av 14,5 cm rundt livet, 3,5 cm rundt armen, og 7 cm rundt låret. Jeg har også fått testet bevegeligheten i skuldrene ved hjelp av en slags tau-øvelse, hvor jeg i september måtte holde hendene 108 cm fra hverandre for å klare øvelsen, mens idag holdt det med 80 cm - altså 28 cm bedre enn sist. Beina mine er 9 grader mer tøyelige, og kondistesten ga et utslag på 13 sist, mens idag var det 22 (akkurat dette tallet skjønner jeg ingenting av hva betyr, men det var bra at det gikk opp ihvertfall, hehe.). Sist test klarte jeg så vidt 5 situps på 1 minutt, mens idag klarte jeg 12, og første gang jeg prøvde armhevninger klarte jeg ikke en eneste en, mens idag klarte jeg 5 stk.

Mye tall nå, men det er ganske heftig! Jeg merker det egentlig nesten ikke underveis selv, men får noen små aha-opplevelser som når jeg prøver tøy jeg ikke har passet på noen år, eller spesielt som når jeg tok på meg buksa jeg brukte på mitt største, som jeg husker satt litt stramt. Sånn ser den ut på nå:

Det var ikke tidenes bilde, men det gir et visst inntrykk. Er det hardt arbeid? Ja, både og. Det er hardt fordi jeg er altfor glad i mat, og da også gjerne feil mat, og hardt fordi jeg ikke er glad i å trene. Men samtidig er det ikke så veldig hardt, for det har gått utrolig radig unna, og selv om den beste måten å gå ned i vekt på skal være å gjøre det langsomt, så opplever jeg at ved å gå ned så fort som jeg har gjort, så hjelper det voldsomt på motivasjonen.

Jeg ønsker å komme ned i 75-80 kg en plass, så jeg er fremdeles bare litt under halvveis på ferden. Når jeg fyller 30 år den 5. mai 2012, ønsker jeg å være ganske nærme målet. Så etter litt julekos nå frem mot nyttår, er det full gnu på opplegget igjen fra januar av. Så ønsker jeg bare meg selv lykke til videre på ferden. Det trenger jeg.