Jeg vil bare være kreativ!

Helst hele tida! Nemlig! Jeg vil leve av å være kreativ. Jeg føler det er så mye i meg som strever med å komme ut. Da jeg var yngre og idealistisk (?) skulle jeg bli superstjerne. Jeg skulle gi ut CD'er i fleng, jeg skulle bli berømt, og livet skulle være fantastisk! Even the sky wouldn't be the limit. Så hadde jeg et par år på Ansgarskolen som fikk planta beina mine brutalt ned på landjorda igjen. Eventuelt dro meg ned på havets bunn. Jeg elsket å synge! Jeg fikk høre at jeg var flink til å synge. Jeg sang litt her og litt der, og tenkte at det var dette jeg skulle leve av. Helt til jeg hadde eksamen i sang på Ansgar, da. Hvor jeg indirekte fikk høre at jeg var middelmådig. Stemmen min var middelmådig. Realiteten slo meg hardt i magen, og jeg gråt bitre, triste og sjokkerte tårer over at det jeg elsket mest å gjøre, bare sto til karakteren C. Det var hardt første året. Men det var steinhardt da det skjedde igjen det andre året. Jeg følte virkelig jeg hadde forbedret meg. Utviklet meg. Men det var bare det at "nivået var så høyt i år", og "C er ingen dårlig karakter". Hm, nei, forsåvidt ikke. Men det var dårligst av alle i klassen. Jeg hadde forberedt meg på å takle en B. Håpte på A. Ble sittende med en C. Nok en C. Så jeg slutta å synge.

Selvtilliten når det gjaldt stemmen min knakk fullstendig sammen. Jeg var så flau! Følte meg som en av disse tonedøve drømmerne som stiller opp på Idol, med stor overbevisning om at de selvfølgelig skal vinne hele dritten, mens alle andre ler, og rister på hodet i ren vantro over mangel på selvinnsikt. Flau og ydmyket! Og uten å egentlig bestemme meg for at jeg aldri mer skulle synge offentlig igjen, så bare skjedde det. Ringte de samme som hadde spurt meg om å synge plasser før, for å spørre meg igjen, sa jeg bare at det ikke passa akkurat den dagen, dessverre, men ring gjerne igjen. Etterhvert droppa jeg "ring gjerne igjen"-biten. Helt til det ble stille. Og ingen spurte lenger. Sangen var ikke lenger en del av livet mitt. Men jeg ble aldri ferdig med det heller. Ønsket, drømmen - de lå bare som noe sårt inne i hjertet en eller annen plass.

Jeg har så vidt begynt å synge litt for meg selv igjen. I stua. Helst uten at noen hører på. Jeg prøver gradvis å bygge opp stemmen igjen. Den bærer preg av å ikke ha blitt brukt på en stund. Og så blir jeg så skuffa over meg selv. Ikke fordi jeg synger så himla dårlig, men fordi jeg synger dårlig av en grunn: jeg slutta å øve. Jeg slutta å synge for gøy. Så istedet for å bite tenna sammen og heller tenke: "Ja, okei. C, Linda. Det va'kke det du ville ha. Da får du bare fortsette å øve til du blir god!", har jeg heller satt meg selv kraftig tilbake ved å ikke engang holde instrumentet mitt ved like.

Jeg har så mye i meg! Som vil ut! Og jeg har vel omsider klart å bli enig med meg selv at jeg ikke trenger å bli best. Jeg trenger ikke bli superstjerne og berømt og gi ut en haug av CD'er. Men jeg har fremdeles så mye i meg som trenger å slippes løs. Både gjennom sang/musikk, håndarbeid, ord og diverse. Så jeg har vel på en måte bestemt meg for at jeg skal prøve å bli flinkere til å sette av tid til å dyrke disse tingene. Istedet for å slenge meg på sofaen og bare glo på kassa hvert ledige sekund, skal jeg prøve å jobbe med selvtilliten, stemmen, skriverier etc. Og klarer jeg det, har jeg ganske stor tro på at jeg etterhvert skal finne en vei som passer for meg. Og det ser jeg fram til!