Villmarken kaller! (Om å ta små steg ut av sin egen komfortsone)

Åkkei, så; jeg kan like gjerne bare si det med en gang: Jeg og naturen mixer ikke så bra. Da jeg var rundt 10-12 år (tror jeg) skulle jeg renne slalom for første gang. Mamma og pappa var tålmodige sjeler der de fulgte meg nedover slalombakken, mens Sissi (søs) føyk forbi gang etter gang etter gang etter gang etter... (and so the story goes) Problemet mitt var at jeg bare klarte å svinge mot venstre. Høyresvingen ville bare ikke. Det resulterte da i at jeg svingte mot venstre, for så å rygge tilbake mot høyre, før jeg kunne ta en venstresving igjen, og sånn gikk det nå nedover da. Sakte men sikkert. Dette ble min første og siste erfaring med slalom (hittil ihvertfall).

For 5-6 år siden prøvde jeg snowboard for første gang. Vi var på Hovden med hele min familie, og naiv og korttenkt som jeg er, kjøpte jeg dagskort i skibakken. Etter å ha leid meg snowboard for første gang. Etter å ha omtrent n u l l erfaring fra skirelaterte aktiviteter. DAGSKORT! Og ikke nok med det. Uten å ha prøvd så mye som EN gang å komme meg opp fra sittende til stående med brett på beina, tok jeg stolheisen til toppen av bakken. På Hovden. Jada... Greia er at det var ST's første gang også, men av en eller annen grunn falt det liksom litt lettere for ham. Han var tålmodigheten selv, og selv om det gikk sakte også denne gangen - så var det faktisk litt gøy! Jeg hadde jo (naiv og korttenkt som jeg er) ikke tatt med meg noe å drikke eller noe som helst opp i bakken, så om du tilfeldigvis var der samme dag som meg - så skal du ikke se bort ifra at det var meg du suste forbi, der jeg satt midt i bakken og spiste snø for å prøve å fukte ganen litt. Lang historie kort: Jeg kom meg ned for egen maskin - enten med brett på beina eller under rompa. Jeg falt masse, jeg slo meg masse, men jeg hadde det gøy! Da jeg leverte brettet tilbake etter den ene turen ned bakken som tok ca 3-4 timer (DAGSKORT!), gikk vi mot bilen jeg og ST, og jeg kommenterte at "Haha, BH'en min må ha løsna på vei ned". Da vi kom tilbake til hytta, og jeg skulle feste BH'en bak på ryggen, viste det seg at den hadde ikke løsna i det hele tatt. Den hadde REVNA fremme midt mellom boobsa. Jada. Dette har også foreløpig blitt en engangsforeteelse, men det er langt ifra bannlyst.

I fjor var vi på Hovden igjen, jeg, ST og Adrian. På sommertid denne gang. Vi fant ut at vi ville gå en tur i skog og mark, og tok inn ved det første turløypeskiltet vi så. "Vi går innover her, også snur vi bare når ikke vi gidder mer." var innstillinga. Vi gikk over en koselig myrgreie, og møtte en god stigning oppover i fjellet. Jaja, litt utfordring i begynnelsen, tenkte jeg, og gikk på. Med bæremeis på ryggen, og følte meg riktig så sprek. Det var bare det at stigningen ikke tok slutt. Og det var bratt! Vi hadde ganske nettopp begynt, og jeg tenkte derfor at det var jo veldig nedtur å snu allerede! Fikk bare ta tida til hjelp. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg hadde nær-døden-opplevelser - kun ut av pustebesvær og mismot. Vi hadde tatt med oss hver vår halvliter med vann på turen. Kun meg og ST. Ingenting til Adrian. Vi skulle jo bare på en kortkort tur. Vi kom til et punkt hvor vi ikke turte å snu, for det hadde vært så bratt. Det måtte da finnes en lettere vei ned! Så vi fortsatte, og begynte heller så smått å rasjonere vannet. Adrian sov heldigvis mye. Et stykke opp i fjellet, mens jeg sto og tok farvel med kjente og kjære inne i hodet mitt for dette var så slitsomt, så kom det en mann i 50-årene JOGGENDE forbi på vi OPP. Makan! Laaang historie kort: vi kom oss til slutt opp på toppen. Helt ufrivillig og umotivert hadde vi gått på topptur (det var en nut, men det var absolutt høyt nok for min del). Så begynte den lange turen ned igjen. Den tok vel så lang tid den. Den lille turen vi skulle ut på, tok oss 4-5 timer, og jeg sier det bare: Jeg kan forholde meg til dumme tyske og danske turister som forsvinner i fjellet latterlig dårlig utstyrt! Men du verden så stolte vi var da vi kikka opp på Hovdenuten i dagene som fulgte! Hehe.

Nå forstår du gjerne at jeg ikke akkurat kan kalles "villmarkens datter"... Jeg jobber for tida som menighetspedagog/barne- og ungdomsarbeider, og noe av jobben består da i å være noe involvert i konfirmantarbeidet. Jeg pleier å si at jeg får være med på alle de gøye tingene - miljøkvelder og turer og sånt. Men de siste mnd har jeg vært litt i tvil ang. begrepet "gøye tingene", for det har stadig nærmet seg den store styrkeprøven: Skjærgårdsfestivalen og KonfCamp. 20 konfirmanter skulle vi ha med oss, og vi skulle sove i telt. Telt ja. Sove ute. Kun en tynn tynn teltduk mellom meg og skogen. Jeg som får panikk om jeg skal være et par netter på ei hytte uten innlagt vann og strøm... En telefon til eldstesøs (som godt kan kalles villmarkens datter) sikret meg lån av sovepose, liggeunderlag og tursekk. Og etter innkjøp av to forskjellige myggsprayer, myggarmbånd, diverse antibac-produkter etc, følte jeg meg, om ikke klar for oppgaven, så ihvertfall beredt til å ofre meg for oppgaven. Nå skal ikke jeg legge veldig mye mer ut om hvordan denne turen forløp seg, for jeg ser nå at innlegget er mer enn langt nok fra før, men det skal sies at jeg i løpet av turen tenkte følgende: "Hm, det hadde nesten vært koselig å dra på camping med ST og Adrian. Ikke leeenge selvfølgelig. Men et par netter kanskje? Må undersøke hvor dyrt det er med telt når jeg kommer hjem!" (hvilket jeg fremdeles ikke har gjort, men f r e m s k r i t t eller hva?). Og jeg tok meg også i nesten å nyte å sitte under åpen himmel kl. 01.30 pga nattevakt, og se tretoppene på alle kanter, og søke skogens ro. Det var en stund åpen for filosofering og ro og livsnyting.

At jeg kom hjem full av myggstikk (tross alle forberedelser...) og alt tøyet stinkende av myggspray, spiller liten rolle. Jeg var nesten ungdom på leir igjen, og det var befriende herlig! Telt, dårlig mat, møter og konserter. Ah, en smak av fortiden. Og kanskje fremtiden?