Jeg tar meg ofte i å ikke savne tenårene, hvor det største problemet i livet var om den-og-den likte meg eller ikke. Samtidig så hender det at jeg også tar meg selv i å savne tenårene, hvor det største problemet i livet var om den-og-den likte meg eller ikke... Det kan virke som bagateller nå, når jeg er eldre og klokere (?), og har sett mer av hva livet har å by på, men jeg husker at da var dette med forelskelse og gutter og hele pakka omtrent livsviktig. Det tok opp så mye av min tid! Og det var voldsomme følelser i sving. Og jeg savner igrunn ikke det. Samtidig savner jeg jo at DET var de største bekymringene mine.
Jeg kommer igrunn ikke på noe bedre dessverre... Kjedelig svar men...
1 comments:
Det er all grunn til å ikke savne det. Når livet avhang av hva den og den måtte synes å virke som å mene... Da er det ikke så lett å føle at man har kontroll, at man er stabil. Jeg elsker å ha kommet hit! Hvor jeg står like støtt om verden synes jeg er luft. For hjemme er det kos for den som vil ha, UAN-freaking-SETT! :D
Post a Comment